Grunnloven er
skrevet på riksmål. Skriftspråket vårt er en viktig kampsak på 1800-taller
fordi den norske staten kom til makten akkurat i en tid da de intellektuelle i
Europa mente at språket var det største kjennemerket på en nasjon.
Før 1800 tallet
fantes det tre etablerte skriftspråk i Norden- Dansk, Svensk og Islandsk. I
Danmark og Sverige var det derfor ingen store spørsmål ved om Dansk var Dansk,
og om Svensk var Svensk. Språket er spesielt viktig for nasjonsbygging i land
som får truet sin frihet, der i blant Norge, Finland og Færøyene. I disse 3 har
språket spilt en helt liknende rolle. Det ble skapt et nytt språk som senere
ble skapt til nasjonale skriftspråk.
Henrik Wergeland
begynte å bruke norske ord i stedet for danske. Peter Andreas Munch var veldig
kritisk til dette. Han mente at dette ikke ville føre med seg noe godt å blande
norske elementer inn i dansken. Munch ville heller skape et helt nytt skriftspråk, som var basert på
en enkel "ren" dialekt.
I 1841 kom det
første heftet med "norske folkeeventyr" utgitt av Asbjørnsen og Moe.
I de såkalte rammefortellingene hvor de forteller om hvordan de har samlet
sammen stoffet er det danske skriftspråket brukt. Men når vi kommer til
fortellingene ser vi at den muntlige tradisjonen har fått innvirkning, og vi
finner en annen setningsoppbygning, og det er et annet ordvalg. Dette også fra
alle Norges kanter. I eventyr og segn utgaver kan vi si at Asbjørnsen og Moe
setter om Wergelands program i praksis med gradvis fornorsking av Dansken, som
ettertiden har hatt god sans for.
”Søvnen vilde nu
gjøre sin Ret gjældende, og Samtalen begyndte at gaa i Staa. Men i den Tilstand
vi vare, tørre paa den ene Side som vendte mod Ilden, og vaade paa den anden,
holdt jeg det for mindre raadeligt at overgive seg til en Slummer, hvoraf man ufeilbarlig
skulde vaagne med hakkende Tænder og stive Lemmer.
Jeg skjænkede derfor
mine Fæller en Dram, tente min Pibe og opfordrede dem til at holde sig vaagne
ved at fortælle noget.
Elias fortalte mange
Historier, om hvorledes Nissen hadde huseret i Sandungen i gamle Dage, og
paastod at det endnu var Blodflækker i Stalden der, efter at den en natt havde
slaaet i hjel den hvide Hesten til Paal Sandungen; om hvorledes de stod i
Vinduerne og saa, at han skrabede Saltet paa Hellen fra de andre Hestene til
Kjæle-dyret sit, om gamle Jo Hakkloen, som havde Tjenestejente sammen med
Huldren; om Lukas Finne, som havde boet i Fortjærnbraaten og kunde saa meget at
han frelste Jorden sin for alle Slags Udyr, saa aldrig noget Kreatur blev
slaaet eller revet for ham, - og meget mere, som havde tildraget sig i
Nordmarken i gamle Dage.”
Talemålsfjerne
utrykki teksten ovenfor: gjælende, raadeligt, vaagne, fæller, fortjærnbraaten,
kreatur. Det som er spesielt norsk med de kursive utrykkene er at man ikke har
genetiv s men at man heller skriver "den hvide hesten til Paul Sandungen"
Knud Knudsen kom på
en annen side fra bondestanden, og han er kjent for innsatsen for å skape et
egent norsk skriftspråk, forskjellig fra dansk. Knudsen var husmannsønn fra
Agder og var en sentral lektor ved Katedralskolen i Kristiania. Han var mer enn
noen annen for en fornorsking av det danske skriftspråket, som Wergeland. Dette
har senere blitt til bokmål. Ivar Aasen kom i likhet med Knud Knudsen fra
bondestanden. Aasen var en bondesønn fra Sunnmøre og viet mesteparten av livet
sitt til å jobbe for å skape et helt nytt skriftspråk, som var bygget på de
norske bygdemålene. Resultatet ble Nynorsk.
