språkutviklingen på 1800-tallet

Grunnloven er skrevet på riksmål. Skriftspråket vårt er en viktig kampsak på 1800-taller fordi den norske staten kom til makten akkurat i en tid da de intellektuelle i Europa mente at språket var det største kjennemerket på en nasjon.

Før 1800 tallet fantes det tre etablerte skriftspråk i Norden- Dansk, Svensk og Islandsk. I Danmark og Sverige var det derfor ingen store spørsmål ved om Dansk var Dansk, og om Svensk var Svensk. Språket er spesielt viktig for nasjonsbygging i land som får truet sin frihet, der i blant Norge, Finland og Færøyene. I disse 3 har språket spilt en helt liknende rolle. Det ble skapt et nytt språk som senere ble skapt til nasjonale skriftspråk.

Henrik Wergeland begynte å bruke norske ord i stedet for danske. Peter Andreas Munch var veldig kritisk til dette. Han mente at dette ikke ville føre med seg noe godt å blande norske elementer inn i dansken. Munch ville heller skape  et helt nytt skriftspråk, som var basert på en enkel "ren" dialekt.

I 1841 kom det første heftet med "norske folkeeventyr" utgitt av Asbjørnsen og Moe. I de såkalte rammefortellingene hvor de forteller om hvordan de har samlet sammen stoffet er det danske skriftspråket brukt. Men når vi kommer til fortellingene ser vi at den muntlige tradisjonen har fått innvirkning, og vi finner en annen setningsoppbygning, og det er et annet ordvalg. Dette også fra alle Norges kanter. I eventyr og segn utgaver kan vi si at Asbjørnsen og Moe setter om Wergelands program i praksis med gradvis fornorsking av Dansken, som ettertiden har hatt god sans for.

”Søvnen vilde nu gjøre sin Ret gjældende, og Samtalen begyndte at gaa i Staa. Men i den Tilstand vi vare, tørre paa den ene Side som vendte mod Ilden, og vaade paa den anden, holdt jeg det for mindre raadeligt at overgive seg til en Slummer, hvoraf man ufeilbarlig skulde vaagne med hakkende Tænder og stive Lemmer.

Jeg skjænkede derfor mine Fæller en Dram, tente min Pibe og opfordrede dem til at holde sig vaagne ved at fortælle noget.

Elias fortalte mange Historier, om hvorledes Nissen hadde huseret i Sandungen i gamle Dage, og paastod at det endnu var Blodflækker i Stalden der, efter at den en natt havde slaaet i hjel den hvide Hesten til Paal Sandungen; om hvorledes de stod i Vinduerne og saa, at han skrabede Saltet paa Hellen fra de andre Hestene til Kjæle-dyret sit, om gamle Jo Hakkloen, som havde Tjenestejente sammen med Huldren; om Lukas Finne, som havde boet i Fortjærnbraaten og kunde saa meget at han frelste Jorden sin for alle Slags Udyr, saa aldrig noget Kreatur blev slaaet eller revet for ham, - og meget mere, som havde tildraget sig i Nordmarken i gamle Dage.”

Talemålsfjerne utrykki teksten ovenfor: gjælende, raadeligt, vaagne, fæller, fortjærnbraaten, kreatur. Det som er spesielt norsk med de kursive utrykkene er at man ikke har genetiv s men at man heller skriver "den hvide hesten til Paul Sandungen"

Knud Knudsen kom på en annen side fra bondestanden, og han er kjent for innsatsen for å skape et egent norsk skriftspråk, forskjellig fra dansk. Knudsen var husmannsønn fra Agder og var en sentral lektor ved Katedralskolen i Kristiania. Han var mer enn noen annen for en fornorsking av det danske skriftspråket, som Wergeland. Dette har senere blitt til bokmål. Ivar Aasen kom i likhet med Knud Knudsen fra bondestanden. Aasen var en bondesønn fra Sunnmøre og viet mesteparten av livet sitt til å jobbe for å skape et helt nytt skriftspråk, som var bygget på de norske bygdemålene. Resultatet ble Nynorsk.