Realismen og Nyrealismen

Henrik Ibsen

Realisme på 1800-tallet og nyrealismen på 1900-tallet, har mye til felles, men også mange ulikheter. Da realismen oppstod, gikk den bort fra følelseslives som romantikken beskrev. I realismen fokuserte man på vanlige menneskers hverdag og samtiden. Målet til forfatterne var å starte debatter om samfunnsproblemene. Tidlig på 1900-tallet vender man tilbake til realismen, og kommer inn i det man i dag kaller nyrealismen. Man får nye forfattere, og de gamle forsvinner.

I realismen ønsket man altså å skape debatt, mens i nyrealismen tar man for seg  kjærlighet og glede, men også samfunnsproblemer.

Kjente forfattere i realismen er Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Amalie Skram og Bjørnstjerne Bjørnson. Men i nyrealismen hadde man Knut Hamsun, Sigrid Undset og Olav Duun.

Knut Hamsun

Knut Hamsun (1859-1952) var en norsk forfatter, som fikk Nobel Pris i litteratur i 1920. han har skrevet over 20 romaner, mange dikt, noen noveller og skuespill med mer, og verkene hans strekker seg over mer enn 70 år.

I boken hans Sult, får vi verken vite noe om jegets navn eller fortid. Vi får bare vite at han har kommet til Kristiania for å slå igjennom som forfatter. Denne boken skulle demonstrerer en helt ny form for menneskeskildring.

Hamsun hadde en veldig annerledes skrivekunst. I sult fokuserer han mer på den indre handlingen, enn på den ytre, og det er vanskelig og peke på noen klar tematikk. den har heller ikke noen ordentlig avslutning eller begynnelse. men vi blir allikevel veldig godt kjent med jeg-personen gjennom Hamsuns subjektive fortellermåte. 

Mange har prøvd og kopiere han, men det finnes bare en Hamsun

Modernisme

Modernismen er en epoke som går fra 1890 til i dag. Under denne perioden oppstod det mye som brøt radikalt med de gamle uttrykksformene og man eksperimenterte med å utvikle nye.   

I motsetning til tradisjonalistene som mente at kunstens oppgave var å lage noe som var begripelig, så mente modernistene at kunsten ikke skulle bekrefte det vil allerede visste, men at den skulle utfordre oss. I stedet for å spille på forstand og fornuft, så spiller de på følelser, intuisjoner og vår egen meddiktede evne.  

Det moderne prosjektet

Det moderne prosjektet kan vi sa at egentlig er en betegnelse på alt som har skjedd i vesten fra 1500-1600 tallet, som har gjort sånn at samfunnet har blitt mer moderne. Under  denne prosessen han ny tenkning og forskning gitt oss en ny forståelse for verden, og et annet tankesett. Naturvitenskap, den voksende kapitalismen og boktrykkerkunsten er viktige ting i prosessen som har gjort at vi er her vi er i dag. Det er fire viktige kjennetegn ved moderniseringen; troen på fremskrittet, troen på fornuften, troen på opplysning og troen på det frie mennesket.

Henrik Wergeland ble født 17. juni 1808 i Kristiansand, og var en av Norges mest kjente lyriker i verdensklasse.   Wergeland var veldig sentral for det moderne prosjektet i Norge. Henrik hadde en ny spontan skrivestil, og var fantasifull med bildebruken. I tillegg til å være lyriker var han stemmen til de svakeste i samfunnet, og han hadde en sterk tro på at dikterne kunne påvirke resten av verden. Wergeland jobbet for rettferdighet og religionsfrihet, han ville blant annet få jødeparagrafen fjernet fra grunnloven. Han kjemper også for borgerskapets rettigheter, og folkeopplysning. 

Spurvungen

Boken jeg har valgt og fortelle dere om er "spurvungen" av Linda Holeman. Den handler om Linnet Gow som vokser opp i slummen i Liverpool på begynnelsen av 1800-tallet. Moren hennes hadde alltid store håp for Linnet, og jobbet hardt for å gi henne en bedre fremtid, men når moren dør, blir Linnet etterlatt med en voldelig stefar. Første setning i kapitel 1 lyder som føler: "pappa solgte meg for første gang den vinteren jeg fylte elleve". Hun forteller om de ekle mennene hun blir tvunget til å være med. Så vi følger egentlig livet hennes som barneprostituert, og hvordan hun prøver og flykte fra det ved å dra til India med andre unge kvinner fra respektable hjem, som er veldig ulike fra henne selv.

Denne boken er jo veldig trist, og egentlig litt sånn askepott-aktig. Men allikevel så har den ikke masse klisjerer, man klarer aldri og forvente hva som skal skje. Den er veldig bra skrevet, og det skjer noe hele tiden.

Jeg likte boken kjempegodt. Det var helt umulig og legge den fra seg, for jeg måtte vite hva som skjedde. Den får en 6'er av meg, siden jeg har faktisk ikke noe negativt og si om den. 

språkutviklingen på 1800-tallet

Grunnloven er skrevet på riksmål. Skriftspråket vårt er en viktig kampsak på 1800-taller fordi den norske staten kom til makten akkurat i en tid da de intellektuelle i Europa mente at språket var det største kjennemerket på en nasjon.

Før 1800 tallet fantes det tre etablerte skriftspråk i Norden- Dansk, Svensk og Islandsk. I Danmark og Sverige var det derfor ingen store spørsmål ved om Dansk var Dansk, og om Svensk var Svensk. Språket er spesielt viktig for nasjonsbygging i land som får truet sin frihet, der i blant Norge, Finland og Færøyene. I disse 3 har språket spilt en helt liknende rolle. Det ble skapt et nytt språk som senere ble skapt til nasjonale skriftspråk.

Henrik Wergeland begynte å bruke norske ord i stedet for danske. Peter Andreas Munch var veldig kritisk til dette. Han mente at dette ikke ville føre med seg noe godt å blande norske elementer inn i dansken. Munch ville heller skape  et helt nytt skriftspråk, som var basert på en enkel "ren" dialekt.

I 1841 kom det første heftet med "norske folkeeventyr" utgitt av Asbjørnsen og Moe. I de såkalte rammefortellingene hvor de forteller om hvordan de har samlet sammen stoffet er det danske skriftspråket brukt. Men når vi kommer til fortellingene ser vi at den muntlige tradisjonen har fått innvirkning, og vi finner en annen setningsoppbygning, og det er et annet ordvalg. Dette også fra alle Norges kanter. I eventyr og segn utgaver kan vi si at Asbjørnsen og Moe setter om Wergelands program i praksis med gradvis fornorsking av Dansken, som ettertiden har hatt god sans for.

”Søvnen vilde nu gjøre sin Ret gjældende, og Samtalen begyndte at gaa i Staa. Men i den Tilstand vi vare, tørre paa den ene Side som vendte mod Ilden, og vaade paa den anden, holdt jeg det for mindre raadeligt at overgive seg til en Slummer, hvoraf man ufeilbarlig skulde vaagne med hakkende Tænder og stive Lemmer.

Jeg skjænkede derfor mine Fæller en Dram, tente min Pibe og opfordrede dem til at holde sig vaagne ved at fortælle noget.

Elias fortalte mange Historier, om hvorledes Nissen hadde huseret i Sandungen i gamle Dage, og paastod at det endnu var Blodflækker i Stalden der, efter at den en natt havde slaaet i hjel den hvide Hesten til Paal Sandungen; om hvorledes de stod i Vinduerne og saa, at han skrabede Saltet paa Hellen fra de andre Hestene til Kjæle-dyret sit, om gamle Jo Hakkloen, som havde Tjenestejente sammen med Huldren; om Lukas Finne, som havde boet i Fortjærnbraaten og kunde saa meget at han frelste Jorden sin for alle Slags Udyr, saa aldrig noget Kreatur blev slaaet eller revet for ham, - og meget mere, som havde tildraget sig i Nordmarken i gamle Dage.”

Talemålsfjerne utrykki teksten ovenfor: gjælende, raadeligt, vaagne, fæller, fortjærnbraaten, kreatur. Det som er spesielt norsk med de kursive utrykkene er at man ikke har genetiv s men at man heller skriver "den hvide hesten til Paul Sandungen"

Knud Knudsen kom på en annen side fra bondestanden, og han er kjent for innsatsen for å skape et egent norsk skriftspråk, forskjellig fra dansk. Knudsen var husmannsønn fra Agder og var en sentral lektor ved Katedralskolen i Kristiania. Han var mer enn noen annen for en fornorsking av det danske skriftspråket, som Wergeland. Dette har senere blitt til bokmål. Ivar Aasen kom i likhet med Knud Knudsen fra bondestanden. Aasen var en bondesønn fra Sunnmøre og viet mesteparten av livet sitt til å jobbe for å skape et helt nytt skriftspråk, som var bygget på de norske bygdemålene. Resultatet ble Nynorsk. 

Film i motsetning til skjønnlitterære fortellinger

http://youtu.be/zgCprJPSlpA scene 11 fra filmen Trainspotting

En film kan fortelle en historie på en helt annen måte enn for eksempel en skjønnlitterær fortelling, fordi man kan bruke andre typer virkemidler. Som vi ser i denne filmsnutten, så bruker de musikk til å formidle følelser. De siste minuttene av filmen har jo ikke dialog, men allikevel så vet vi hva som skjer. Det er kombinasjonen av bilde, lyd og tekst som får oss så oppslukt. Men det filmen mangler som skjønnlitterære tekster har, er tanker, for vi ser bare det som er på overflaten.

Personlig så er jeg veldig glad i og se på film, for man trenger på en måte ikke å tenke så mye, alt er liksom oppgitt. Men egentlig så liker jeg å lese bøker best, for da kan man fantaserer litt selv, og lage egne bilder av personene.